Hva er det som gjør at den insentivordningen vi har i dag er for lite konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt?
En velfungerende insentivordning skal reelt stimulere til næringsaktivitet, slik at filmprosjekter med kvalifisert og dokumentert aktivitet kan beregne inn utbetalt refusjon fra insentivordningen etter endt innspilling. Dette er i dag en vanlig og avgjørende filmfinansieringsmekanisme globalt.
Filmproduksjon er kostbart og har lang planleggingshorisont. Internasjonal film- og serieproduksjon er en global konkurranse om investeringer, arbeidsplasser og skatteinntekter. Fordi vår ordning har en begrenset pott til rådighet, og har søknadsfrist én gang i året, er den uforutsigbar både i tid og i penger. Filmprosjekter har ingen garanti for å få refusjon fra ordningen, selv om de kvalifiserer på alle kriterier. Den er ikke til å regne med.
Produksjoner blir nødt til å velge andre land med bedre og mer forutsigbare insentiver. Dermed mister vi ikke bare utenlandske produksjoner som kunne vært lagt til Norge – vi mister også våre egne norske filminnspillinger ut av landet. Og norske arbeidsplasser, investeringer, verdiskaping og næringsmuligheter forsvinner med dem.
Konsekvensen er tapt aktivitet og kompetanse, men også tapte skatteinntekter og svekket verdiskaping i Norge. Å styrke filminsentivordningen er derfor et valg mellom å hente hjem investeringer og inntekter – eller å la dem tilfalle andre lands BNP.
Hva sier tallene om filminsentivordningen? Her finner du bakgrunn og dokumentasjon som forklarer hvorfor ordningen nå er et brennhett tema i norsk filmpolitikk. Du kan også lese mer om innholdet i kampanjen JA TIL NO-BRAINERS.